Yankee Stay Away! (Mueller-saken fra mitt ståsted)

Hva er det med disse bagatelliserende folka egentlig?

Selv har jeg et par jenter som nå står på tampen til å innlede det vi kan kalle “idrettskarrierer” – nå for tiden innen svømmesporten. Som far setter jeg klare krav til at klubbens trenere skal gå foran som forbilder, og til enhver tid behandle utøverne — uansett kjønn — med respekt.

Hvis det nå skulle gå helt opp på landslagsnivå etterhvert, så stiller det seg slik at dette har karakter av å være leder – ansattforhold, og en leder har under ingen omstendighet lov til å trakassere sine underordnede. Ledere som trakasserer, vil av bedriftens øverste ledelse eller evt styre bli sparket om dette kan påvises at har skjedd gjentatte ganger. Er leder samtidig eier, så vil den ansatte kunne gå til sak – som ofte vinnes.

Og nei, det er ikke slik at en “uskyldig kommentar i fylla” kan unnskyldes. Dette har man statuert eksempel på innen selve den lovhåndhevende makt politiet i Trondheim for ikke så lenge siden. Idioten som kom med uheldige kommentarer ble i retten dømt til å degraderes og gå ned i lønn. Bare les selv her!

Folk viser seg også å være svært historieløse i den pågående debatten om saken. Mueller er ikke sparket på grunn av en enkeltstående hendelse, men på grunn av noe som etterhvert har vist seg å være en modus operandi for hans del, med forutgående gitte advarsler. Dermed får han som fortjent i henhold til norsk arbeidslivsregelverk, og i henhold til etikk-delen i egen kontrakt.

Det aller viktigste uansett, er at fremtidige generasjoner av utøvere innen idretten — deriblandt mine døtre — ser at slik adferd fra trenere ikke aksepteres, at det ikke er de selv som nødvendigvis skal ta slike saker selv, og at idrettens institusjoner stiller seg bak utøverne mot trakasserende trenere som ikke eier folkeskikk.

Media: VG1, VG2

Hvorfor Linux ikke gjør det for meg

For snart ett år siden kjøpte jeg en Asus Eee 901 til min yngste datter. Lang historie kort: dette var et eksperiment. 4 Gb systempartisjon med Win XP, og 8 Gb “lagerpartisjon” på egen disk. Som (nesten) forutsagt så ble systemdisken etterhvert fylt opp, tross mitt iherdige vedlikehold, med stadig rydding på disken. Diverse systeminnstillingsfiler vil ikke flytte seg, og how-to -saitene på nett, som forteller hvordan en kan flytte alt under “documents and settings” til annen disk er fulle av advarsler. Systemdisken har kanskje 10 Mb ledig plass, systemet maser om at det trenger 200 Mb for å virke stabilt.

Det er klart min datter på 11 skal slippe å holde på med dette.  Jeg også. Så jeg søkte litt på nett, og fant ut at jeg kan fjerne hele WinXP-problemet, ved å installere en liten, søt versjon av Linux-systemet Ubuntu, som jeg har sett folk rundt på nett skryte uhemmet av, at det er så enkelt og brukervennlig. Så jeg fant frem den Eee-tilpassede EasyPeasy Ubuntu, og fulgte alle instruksjoner.

Det skal her nevnes at jeg for mange år siden drev og lekte meg med S.u.s.e.  Linux, fra versjon 4.2 og opp til 7.3 tror jeg det var. Årsaken til at jeg ga opp dette prosjektet var all den konfigurasjonen som måtte gjøres manuelt, der hvor resten av verden kunne peke og klikke. Det var noe med et lydkort-chipset som ikke var definert i SUSE-installasjonspakken, og det å stille inn masse detaljer om dette i skjermvinduer med blinkende cursor ble rett for mye for meg, som er en selvlært fyr siden min første Intel 8088 – maskin i 1987. Spurte jeg på nett, så var ofte svaret “RTFM, sucker” – Read The Fucking Manual. Javel. Manualen var masse filer på disken, uhåndterlig laget, lite brukervennlig søkbarhet, og mange uvennlige idioter på brukerforumene. Så, ettersom jeg ikke fant noen som kunne kurse meg i HTRUTFM (How To Read and Use The Fucking Manual), så ga jeg opp prosjektet. Linux har siden vært dødt for meg.

Nå, nærmere 10 år senere, så trodde jeg kanskje dette hadde kommet et lite hakk lenger. At oversiktlige systemer, og en liten bevegelse i retning intuitivt brukergrensesnitt var utviklet innenfor Linux, og særlig det oppskrytte Ubuntu. Så jeg gikk igang, lastet ned og installerte systemet på Eee’n – en meget pen desktop møtte meg, og jeg ble helt optimist, dette så jo riktig bra ut!

Så skulle jeg kjøre litt oppdateringer, og oppgradere Firefox (FF) til nyeste versjon, den som var installert var ikke helt det jeg ventet, for å si det forsiktig. Nedlasting av Firefox var jo greit. Så jeg ble en smule overrasket når det ikke var mulig å klikke på en exekuterbar fil. Min hullete hukommelse spilte meg selvsagt et puss, fordi det er jo ikke slik ting funker i linux-verdenen. Etter noe søking på nett, så fant jeg ut at det er en egen package-manager som installerer programmer for deg. Når jeg startet denne OG oppdateringsfunksjonen, ga de fra seg mange feilmeldinger. Jeg søkte etter nye programmer med PM’en, men den fant altså ikke min nylig nedlastede Firefox-versjon. Derimot fant den en annen versjon av FF med cirka samme versjonsnummer, som jeg så installerte. Jeg restartet maskinen. Ingen ny versjon av FF noen steder.  Hva som egentlig skjer aner jeg ennå ikke. Men det ante meg at dette update og package-management-systemet ikke var helt friskt, så jeg satte igang med å søke etter løsninger til dette.

Juhu! Jeg fant,  jeg fant! En bruker på et forum la ut en sekvens med kommandoer, som opptil flere brukere skrøt av hadde virket for dem. Optimist som jeg er, så satte jeg igang. (for the record: Jeg har selvsagt definert alle rettigheter inn i den brukerkontoen jeg opprettet som en del av installasjonsprosedyren av EasyPeasy) Sekvensen var slik:

#sudo apt-get clean (enter your root password) Virket helt greit.
#cd /var/lib/apt Dette var også greit.
#sudo mv lists lists.old Jepp, gikk helt greit.
#mkdir -p lists/partial Oh no.
her fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde rettighetene til å lage lists. Mer søking, etter tre kvarter fant jeg ut at jeg måtte finne frem til en eller annen form for filbrowser, høyreklikke og sette rettighetene mine for denne katalogen til både lese OG skrive. Jepp! Inn og høyreklikke, og fikse dette, så blir ting sikkert så bra!

Akk. “Du har ikke eierrettigheter til å endre innstillingene for denne mappen” var sånn cirka beskjeden jeg fikk. Så mye for å gi min datter admin-rettigheter over sin egen maskin. Den standard brukeren i linux som kalles “root” har jeg selvfølgelig forsøkt å logge inn på, men den har tydeligvis fått tildelt ett eller annet obskurt passord, godt skjult for meg. Jeg fant en måte å endre dette passordet på, men dette funker ikke. Stuck either way, liksom. Og ja, jeg er litt geek av meg, men jeg gidder ikke lenger finne opp hjulet hver gang jeg skal endre på selv de enkleste innstilinger på maskinene mine.

Jeg sier dermed Farvel til Linux – for alltid. Heretter er det de fungerende Windows og Mac-modellene jeg går for. Datteren min skal få ny maskin med fungerende apparatur i neste måned eller noe slikt, selv om jeg blir blakk til tusen. Vi venter akkurat nå på Windows 7, og på litt mer penger.

Linux? Far vel. Good riddance.

Harald Eia og paradigmatiske jordskjelv

For tiden pågår en stor diskusjon i norske medier om Harald Eia og hans intervjumetoder, som han gjør bruk av overfor norske forskere i sin neste programserie “Hjernevask”. Denne programserien ser ut til å skulle handle om forskning, og de implikasjoner som den nye biologi- og nevroforskningen gir på samfunnsforskningen. Eia blir beskyldt for å ikke forberede intervjuobjektet. Han anklages implisitt for å ha en forutinntatt mening (noe han har vist ved å delta i sommerens biologismedebatt)  som han forsøker å presse intervjuobjektet til å underbygge om, enten ved støtte, eller ved å rive istykker vedkommende forsker, ved å få ham til å fremstå som en  som farer med tull og fanteri.

Selv har jeg ikke lest det som Eia har skrevet i sommerens debatter om den nye “biologismen”. Dog kan jeg utifra dagens jakt på personen og ikke saken omtrent gjette meg frem til at Eia er en biologisk reduksjonist. En reduksjonist er en som mener at alle komplekse prosesser kan utledes fra prosessenes enkelte bestanddeler. En biologisk reduksjonist er en som mener at menneskets mentale prosesser kan reduseres til nevroner som fyrer i nervesystemet, and that’s it, satt på spissen så begrepsbruken skulle være forståelig.

Reduksjonister virker å være ganske forhatt – særlig innen samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik, men det aner meg at redselen for det man kaller “sosialdarwinisme” er en bakenforliggende årsak. Altså en slags tro at hvis vi finner ut at menneskets handlinger (og beslutninger om handling) kan reduseres til hvilke nevroner som fyrer i hvilken rekkefølge i hjernene våre, så mister vi det som heter fri vilje, og er ikke lenger moralsk ansvarlig for våre handlinger. Dermed mister vi all samvittighet. Den sterkeste vinner, den svakeste dør. Man mener visst at en reduksjon av våre voluntære og involuntære handlinger tilbake til sine opprinnelsesplasser i hjernen kan være farlig kunnskap.

Hørt den før? Hvilke grupperinger er det som har trykket vitenskapen ned, og påstått at kunnskap er farlig? Riktig. Religiøse miljøer. Og neida, jeg snakker ikke her om enkeltmenigheter innen kristendom eller islam. ‘Religiøse’ kan også være vitenskapsfolk som opplever at deres paradigmatiske rammeverk (à là Thomas Kuhn) er i ferd med å rives i filler.

Nevrovitenskap er et fagfelt som er i rivende utvikling. Man finner stadig bedre måter og muligheter til å lese av signalene i levende hjerner på. Man finner stadig ut mer om hvilke prosesser som skjer i de enkelte delene av hjernen, og på hvilke måter og med hvilke formål disse prosessene sprer seg mellom hjernens forskjellige områder. Genetikken gir stadig inputs til denne kunnskapen, hvor genetisk informasjon kan koples til prosessene, og kan vise til om en prosess er arvelig eller ikke. Igjen satt på spissen: en voldtektsmanns beslutning om å begå voldtekten kan f.eks. leses tilbake til en feilkopling av amygdala, og denne feilkoplingen gjør at signaler fra hjernens kognitive vurderingssenter blir dempet. Er denne feilkoplingen arvelig? kan være et relevant spørsmål, som også muligens kan besvares med en viss grad av vitenskapelig validitet en gang i fremtiden, om samfunnet velger å la den slags forskning skje. Implikasjonene kan være mange, i både positiv og negativ forstand. Positiv i den forstand at vi da settes i stand til å gjøre noe med problematikken (terapeutisk, psykosomatisk eller somatisk), negativ i den forstand at man kan misbruke denne informasjonen til å velge hvem som skal få leve. Sett i negative perspektiv, så kan man i og for seg forstå de som stiller seg avvisende til at denne formen for kunnskap skal oppnås.

Det som imidlertid er interessant i den herværende Eia-situasjonen er hvilke virkemidler disse forskremte menneskene er villig til å iverksette for å stoppe forskningen på det de implisitt definerer som ‘farlig kunnskap’, og som på mange måter også er paradigme-nedrivende for deres eget kunnskapsgrunnlag innen vitenskapen. Hvordan oppleves det at  den vitenskapelige validiteten av din forskning gjennom tjue år med ett reduseres til ikke-eksiterende? Det var arv hele tiden, det var ikke miljø. Grunnantagelsene, din vitenskapelige teoris underbyggende plattform, smuldrer opp. Og her sitter det en frekk faen og gnir det inn. Alle sterke meninger om viljesstyrte handlinger du har hatt gjennom mange år, og som du med styrke har hevdet i det offentlige rom, viser seg med ett å være ubegrunnet sludder. Hvordan føles det? Hva er du villig til å gjøre for å unngå noe slikt? En nødvendig presisering: ‘Du’ er selvfølgelig bare en retorisk-hypotetisk person her.

Dette med Eias program får det imidlertid til å klø i vitenskapstilhengeren i meg. Fra å dreie seg om sakens kjerne, vitenskapelig farlighet og hvordan denne kommer til uttrykk, så dreier det seg nå heller om at Eia bruker metoder som vitenskapsfolkene ikke er vant med. Fokus bort fra sakens kjerne, ta mannen så slipper man fokus på ballen. Vitenskapsfolk må tåle det når forskningsjournalistikk tar sikte på å vise de virkelige konfliktlinjene, og bruker mediemessig sterke virkemidler for å gjøre disse konfliktlinjene forståelig for det berømte ‘folk flest’. Og ja, det foreligger konflikter mellom forskjellige vitenskapelige forklaringsmodeller for menneskers adferd. Go Eia!

NUT-CASE-O-RAMA!

Want to see some real nut-cases in action? A real Nut-Case-Orama!

Try the debate on Dr Baruch Goldstein on Israelforum.

Some random quotes to bring you along:

[about murdered PM Yitzhak Rabin] He should’ve been hanging alongside Eichmann.

Rabin was a traitor, and he should’ve been tried and hanged for his treason, alongside Peres, Beilin, and other treacherous scum. But they system failed, so it took Igal Amir to bring out the justice. He did us all a favor, unfortunately too late.

Any Jew who believes that in 2008 the Palestinians, who elected Hamas, are ready and wanting to make peace is dumb or crazy or both. These people should not be given legitimacy or a platform to voice their crazy views, g-d forbid they influence others to believe this fantasy.

In Muslim society, mass-murder is held in high regard and machine-gunning school children is considered prestigious to a large portion of the Muslim population.

[about the Hebron-terrorist Baruch Goldstein] In most every way, it was a mass murder at worst, and self-defense at best. NOT TERRORISM. He wasn’t in their county, he didn’t come to murder them in their homes, he didn’t launch rockets on their kindergardens, didn’t bash heads of their children on a curb. At worst, he was protecting a Jewish burial site from desecration.

It is always the Muslims who have ethnically cleansed the Jews, and never the other way around.

Nice  reading! :)

“The propagandist’s purpose is to make one set of people forget that certain other sets of people are human”
Aldous Huxley

Anbefaling!

Hvis du skal lese bare EN samfunnsengasjerende artikkel denne uka/måneden/året, så les denne: “Dagbladet og produksjonen av forskjell“

For å si det som Brustad: Je er immponert!

Ahmadinejads demise? Let’s tweet some more

There’s a lot of  fuzz in Iran these days. Some iranians seem like they don’t realize that a lost election is a lost election.

Even if all apx 8 million who voted for Mousavi hit the street, it doesn’t change the fact that the election is lost, and Ahmadinejad won. That’s fucking democrazy.

There’s a lot of people yelling “where is my vote?” on the surpassing TV-pics nowadays. So what? Even I, who live in what I would call a real democrazy, find myself yelling that after yet another election where my party didn’t win a single seat. I FUCKING VOTED FOR THEM! WHERE’S MY VOTE? heh.

Someone directed to an article by Abbas Barzegar the other day. You can’t say it’s main stream, and it’s a hit in the face for someone following western media and twitter all day long.

[Yes, you can see it on Twitter too. The people here in Norway using twitter is a mess of journalists, intellectuals, politicians and their friends. Their expectations to this new medium are mindboggingly wild. Social Media is on everybody's lips (or rather keyboards); how can we use this? How can everyone's voice be heard through this new, shiny medium?  Depends on when you draw a line, between common users and your intellectual friends. When 2 million persons are using this, it's not gonna be cool anymore. The elite swing over it won't be there anymore. Common people have a way of making things un-cool, making it a new facebook, a public space to chatter about celebrities, throw their racist views on the rest of us, and (here in Norway especially) generally talk about the crawling-carpet-attack from Islam and muslims on our society. Ad nauseum.

Any politician now crawling out of their parliament-office cave to "be there", popularizing themselves among the twittering bloggers, will very soon crawl back to their cave, when asking a simple question like "how do you think twitter can be used to enhance democrazy?" and  gets 2 million answers, each containing 140 characters. "Should I vote 'yes' to decreased gaz-prices in Norway?" whereupon 2 million keyboard-dancing fingers tweet you what to do with your vote. Forget election day; you're up for review on an everyday basis. If you follow the twittering on Iran these days, you see what's happening. Here in Norway, we are few citizens. Most of us know how to handle computers, most of us per now can handle social media. How is it in Iran? Do the people living in the poor neighbourhoods of Teheran actually tweet? What about the peasants out in the rural parts of the country? Of course, this question is only a rethorical one, the computer density in Iran in no term compares to the norwegian, it is the upper classes who own computers, and you should suspect that these upper classes in some way have survived the revolution of '79, and are yet dreaming of a new Shah to come.]

What Abbas says in his article, is mainly that you cannot read the popular choice of election by observing the posh people of northern Teheran.

I see a lot of people I elsewhere would believe had a working brain suddenly loose it all to some western propaganda machine: Ahmadinejad is Devil. He is the most dangerous man in the world right now. Of course he’s going to throw his A-bomb at Israel as soon as he’s got it made, of course he’s ready to commit collective suicide with 67 million Iranian victims on the line. The propaganda machine is working, as usual. Just because iranian democrazy doesn’t work the way it does in i.e. Norway, it has to be evil and unfair. I wish I’d see the same engagement on Saudi-arabia. Egypt. Syria. Jordan. Anybody seen a real election in those countries lately? This Iran-activism is like blowing straight against wind-mills in Holland, and by that expect the himalayas would move south by a mile.

Robert Fisk is a critical journalist, nowadays working in Iran. He is not quite poitively biased to Ahmadinejad. However, Fisk is sober enough to put these word into his article Iran erupts as voters back ‘the Democrator’, thereby stating what every clear mind thinks (sorry for this long qoute, dear reader, but I’m convinced you will manage reading):

An interval here for lunch with a true and faithful friend of the Islamic Republic, a man I have known for many years who has risked his life and been imprisoned for Iran and who has never lied to me. We dined in an all-Iranian-food restaurant, along with his wife. He has often criticised the regime. A man unafraid. But I must repeat what he said. “The election figures are correct, Robert. Whatever you saw in Tehran, in the cities and in thousands of towns outside, they voted overwhelmingly for Ahmadinejad. Tabriz voted 80 per cent for Ahmadinejad. It was he who opened university courses there for the Azeri people to learn and win degrees in Azeri. In Mashad, the second city of Iran, there was a huge majority for Ahmadinejad after the imam of the great mosque attacked Rafsanjani of the Expediency Council who had started to ally himself with Mousavi. They knew what that meant: they had to vote for Ahmadinejad.“

My guest and I drank dookh, the cool Iranian drinking yoghurt so popular here. The streets of Tehran were a thousand miles away. “You know why so many poorer women voted for Ahmadinejad? There are three million of them who make carpets in their homes. They had no insurance. When Ahmadinejad realised this, he immediately brought in a law to give them full insurance. Ahmadinejad’s supporters were very shrewd. They got the people out in huge numbers to vote – and then presented this into their vote for Ahmadinejad.“

Does those word make sense or do they? Why are we not shown poor people out in rural parts, home-making carpets and now insured, yelling “where is my vote”?

Maybe I’m just turning sour, contemplating the possibility that now, finally during 2008, having learnt how to pronounce his name, after all this hard work, I see it fall to pieces. I want my work awarded, by yet be one of a few knowing how to spell and pronounce his name. Ahmadinejad. Look how proud I am. I learnt it from Maureen Dowd/Katie Couric/a friend of mine. Pretend you’re drunk on champagne, and say “I’m a dinner jacket”. Yes, now you too should be among us chanting “Four more years! Four more years! I’m a dinner jacket! I’m a dinner jacket!”

And I’m very very glad I’m back on the Single Malt, making a soft filter between memyself and the world. Champagne just makes you chatter, and not chattering might make your brain actually work. Consider yourself warned.

AF 447 Crash: Black Box tech v0.1?

Search under way for Black Boxes from the Air France 447. Authorities suspect the boxes are as far down as 6000 meters below sea-surface. Some US fancy schmancy device is under way listening for these black Boxes. The US device is able to hear the Black Boxes’ PING down to 6100 meters, according to the MSM.

Makes you wonder, doesn’t it? Humans are able to put people into space. We’re currently remotely and nearly permanently probing the surface of Mars. We have probed some moon orbiting Saturn. Crash test dummies (read: human beings) are saved by car-crash pillows. Men are floating in space in a relative speed of 26.239 km/h, meanwhile making repair on the Hubble. We’re burning down rain-forests faster than ever. Building coal-based power plants in an ever before unheard of tempo.

But we can not build Black Boxes that can withstand an air-plane accident. Boom goes the plane, and gong goes tha Black Boxes. All of them (how many are there, really?); bumping right into the sea-bottom. Makes you wonder, doesn’t it? Aeroplane engineers are planning for all sorts of things. But the planes are going to crash ON LAND! PING! goes the Black Box, PONG goes the planners. Is AF 447 really the first plane crashing into the sea?

No, it isn’t. In the 90’s, if anyone remembers that decade, we had the TWA 800. Fortunately, if one can use such an expression in this situation, TWA 800 crashed into shallow waters of 40 meters, so picking up the Black Boxes was (as we say in norwegian) easy as stealing candy from kids. TWA 800 happened on July 17, 1996. Prior to this date, Airbus had built 50 330’s. After 1996, they have built 559. But they have never ever built Black Boxes that can float if the plane goes down in water. Why?

Why isn’t the Black Box(es) protected in a gas cocoon-like ballon? We are able to fly to Mars, but we’re not able to fix a simple solution for terrestial (and water-bathing) Black Boxes? What the hell? How are people we send off to Mars (or wherever in the Galaxy) going to be found if they accidently crash in the vincinity of a pole on the red planet? We are able to catch signals from happy little robots trailing around Mars, we are even able to remotely control them. But we cannot build Black Boxes on earth-bound planes here on Tellus. Yeah. Makes you wish they can do that: Tell us why Black Boxes are so freaking hard to find all the time. Everyone who’s watched air-crash-accident-analysis-programs on the National Geographic Channel, or the Discovery Channel, knows that the Black Boxes sometimes takes WEEKS to find. WHY?

Allright. The plane goes BOOM. People are killed instantly in a blaze of fire. The Black Box probably is going through the same treatment somehow. But, it’s that BUT: the Black Box is not an human being. The Black Box should be protected by all means. Makes you wonder: Are engineers really not working on this as we speak?

Gravskrift over tamilenes død

-Kaller Goredom i EVE Star System Penirgman. Kan du kontakte Tellus snarest?

-Speaking

-Mihoe har utpekt deg som en av aktuelle kandidater til å skrive blogg om konflikten på Sri Lanka. Har du noen umiddelbare kommentarer?

-Oh. Jeg er akkurat hjemkommet fra Ashan hvor jeg har smadret en gjeng pirater som terroriserte befolkningen på en asteroide ute i dead-space. Gjorde kål på hele bunten, tror det var Blood Raiders. En gjeng som vil ha sitt eget rike hvor de kan gjøre som de vil.

-Du virker litt … fjern, Goredom?

-Oh, fjern. Neida, en blir bare engasjert på andre nivåer enn de rent jordlige, kan du si. Men dette kjennetegner jo stadig det som skjer også på stakkars gamle Tellus. Folkegrupper ønsker ikke å styres av andre som ikke deler deres språk, kultur og bakgrunn. Særlig når de er i mindretall. Når de i tillegg fordrives med vold til stadig mindre landområder, eller bantustans om du vil, eller reservater om du vil, så har du en klassisk borgerkrigtilstand rundt ørene før du vet ordet av det.

-Så du ser likheter her med andre konflikter?

-Klart. Blood Raiders of Eve, Sansha’s Nation, Palestinere, Indianere. Tamiler. Når du I tillegg putter på et religiøst perspektiv, slik de fleste av Tellus’ borgere jo har, så blir det hele mer skremmende. For å parafrasere den ganske gode filmen Apocalypse Now, samt det ganske gode jazzbandet Kruder&Dorfmeister: -If I die in an evil place, would my soul be able to make it to heaven? -No. -Fuck. En må før eller siden bestemme seg om jorden i det hele tatt har en plass som ikke kan beskrives som ond på en eller annen måte. Veien til helvete er som kjent belagt med gode forsetter, og det går til helvete på stadig flere steder, med stadig flere mennesker. Se bare på Sudan. Palestina. Tibet. Zimbabwe. Sør-Afrika. USA. Irak.

-USA?

-Ja, klart du må regne med USA. Landet var jo i sin tid befolket med siviliasjoner som levde av og med naturen. Så kom europeere i store antall og slaktet og fordrev indianerne til små reservater hvor de ikke hadde sjanse til å leve livet slik de kulturelt var vant til. Med pistolmunninger mot tinningen så finner du deg i din situasjon, tramper ned plenene i reservatet mens du drikker deg stadig fullere for å holde ut. Etter noen generasjoner er hele problemet borte; folk flykter fra et slikt liv. Blander seg med den store hopen, og lar sin kulturelle historie vandre inn i den store glemselen.

-Hm. Vi hadde ikke tenkt på det på den måten, Goredom. Men hva med når innbyggerne av reservatet ikke har noen plass å rømme til? Ingen gemen hop å blande seg med?

-Du sikter sikkert til den store opphopningen av Tamiler på Sri Lanka for tiden. La meg også peke på den store opphopnigen av palestinere på Gaza som eksempel. Indianerne i USA var tross alt heldige. I USA var det nok land å ta av, og en allerede god miks av etniske grupper å blande seg i, bare en tilpasset seg en moderne og urbanisert livsstil. Gazianerne og tamilene er ikke like heldige, ser det ut til. Jødestaten ønsker ikke andre etniske grupperinger velkommen annet enn som gjester de kan kaste ut. Singaleserne på Sri Lanka ser ut til å mislike sine tamilske naboer sterkt. Noen og enhver kan sikkert stille seg spørsmål om hvorfor det er slik. Så vidt jeg har oppfattet det, så var tamilene en gang under kolonitiden medløpere for kolonimakten Storbritannia. (er det ikke treffende at Storbritannia som kolonimakt har lagt bak seg en haug store konflikter på de stedene de har hatt makt?) Det får de sikkert unngjelde for nå. Omtrent som den gangen norske nordmenn klippet håret av jenter som frivillig hadde pult tyskerne under krigen. Slik er det også her i Space; Minmatar hater sine slavedrivende naboer Amarr, og søker å undergrave dem på alle måter. Amarr gjør som enhver god menneskeundertrykkende makt gjør: kaller sine motstandere, interne som eksterne for terrorister.

-Du mener altså at terrorisme ikke finnes?

-Joda. Terrorisme finnes. Bare se på de flyene som ble fløyet inn i WTC den 11. september 2001. En blir jo fylt med skrekk. Kan virkelig folk finne på slikt, helt uten skrupler? Det som skjedde der var ren terror. Når en fjerner alle mulige skrullete konspirasjonsteorier om at enten Bush eller jødene sto bak, så koker det hele ned til at WTC/911 var en ren kriminell terrorhandling uten militære mål, kun rettet mot det sivile samfunn. Legitim motstandskamp er imidlertid noe annet.

-Hva mener du med det?

-For noen år siden ble jeg kjent med en tamil i Norge. Han var en øldrikkende og ålreit fyr, belest, bereist og med sans for musikk som jeg ikke ante fantes. Jeg fatter fremdeles ikke pointet med den hylingen, men greit. Mannen kunne knapt norsk, og var heller ikke blant de stødigste i engelsk. Et eller annet sted i de unge år der nede i hjemlandet hadde ting ikke gått særlig bra, og han så seg nødt til å stikke av fra det hele. Kompisene hans ble imidlertid igjen, og blir nå slaktet for fote av styresmaktene i Sri Lanka. Omtrent som palestinerne i Gaza ved årsskiftet, bare at alt er mye større. Større land, større militære tap, større motstand, større sivile tap.

Min bekjente satt og laget små lydbånd som han sendte rundt. Dette var ren musikk. Med lange meldinger på, det hele kunstferdig laget og med filosofiske overtoner. Kompisene hans forsvarer sitt land, sitt folk, sin kultur, mot en stadig mer undertrykkende masse av singalesere i flertall. Slik kan også historien fremstilles. Man begår kamp mot en hensynsløs overmakt. Dette er jo kjent for alle og enhver, det nye etter at den virkelig store terrorhandlingen skjedde 911, og Bush startet Krigen Mot Terror, er at nå brukes dette begrepet av enhver undertrykkende makt mot sine motstandere, slik Sri Lanka nå bruker det om Tamilene. Mest kjent for europeere er den rasistiske apartheidstaten Israel. Men se også på India. I Afghanistan har jo selv Norge blitt med på å være en okkuperende makt som skal definere godt og ondt, og som bruker våpenmakt for å få afghanerne til å forstå sitt eget beste. Indonesia. Mange afrikanske land.

Når man definerer en fiende som terrorister og joiner USA’s Krig Mot Terror, så er man regnet med blandt de ”gode” gutta. Det er fritt frem for nedslakting av etniske grupper man ikke liker. Og på siden står FN’s sikkerhetsråd og toer sine hender, helt til USA sier ”hopp”. Så truer Kina med veto, eller omvendt, så er man sikret at ingenting skjer. I stedet for å høre på sine meningsmotstandere, og komme i dialog med dem, er det nå legitimt å drite i alt, forlate salen og glemme at man selv faktisk kan være en del av årsakene til verdens problemer. Det neste som skjer er at bombene slår ned blant sivile. Og man er i gang med runddans igjen.

-Vi skjønner du har mye på hjertet, Goredom. Men tilbake til saken, hva med tamilene?

-Det er vel det jeg har forsøkt å si hele tiden: Tamilene er i dagens verdenssituasjon det vi på godt norsk kaller fucked. Erik Solheim, vår smilende dobbeltminister, rømte landet etter å ha forsøkt seg som fredsmekler der nede. Singaleserne hevder at han finansierte tamilsk terror, det som vi andre kaller legitim motstand mot undertrykking. Nå står samme mann og ber dem legge ned våpnene sine. Lurer på om jeg hadde klart det selv. Legge ned våpnene mine og frivillig latt meg føre inn i reservat og latt et eller annet flertall undertrykke meg, bestemme hvor og når jeg kan bevege meg. Hvordan jeg kan kle meg. Hvordan jeg praktiserer min religion. I mitt eget land. Hva om for eksempel finnene plutselig invaderte Norge, presset alle nordmenn inn i Oslo og overtok resten av landet?

-Du levner ikke tamilene mye håp?

-Nope. Jeg tror som sagt de er fucked. Akkurat som palestinerne. Og Irakerne. Afghanerne. Sudan. Livet i Eve-space er mye enklere, det må jeg få sagt. Aktivisme fører jo ikke mye godt med seg. Det nye Politisk Korrekt løfter om seg med stadig mer fremmedfiendtlighet også i lille Norge. Det er blitt helt stuerent å snakke om innvandrere som kriminell gruppe. Homser som psykisk utviklingshemmede. Det hele støttet av Fritt Ord og den gode gamle aktivisten Steinar Lem. Så jeg utstyrer meg med ‘Havoc’ og ‘Widowmaker’ Heavy Missiles, og styrter ut i Dead-space og skyter vilt rundt meg, til alle ligger døde igjen. Så får jeg skuddpremie. Makta rår, i Eve-space som på Tellus. Det er derfor jeg har utviklet mitt eget slagord, en sarkasme for å beskrive min følelse av at aktivisme ikke nytter likevel: ”Psychonauts, divide!”. Stakkars tamiler, de har bare ett valg, og venter i det lengste. Og som vanlig er det sivilbefolkningen som lider verst av det.

[Update: Dette viser seg å være en bloggstafett.  Borgar Michelsen dro dette igang, Hjorten tok utfordringen, og sendte den videre til Mihoe, som utfordret bl.a. undertegnede. Jeg sender dette videre i retning Konrad, Vidd, Sissel og Jan Bojer Vindheim og håper at noe skjer.]

Conceptual Depletion of Meaning

This is the new
anti-semitism
when anti-semitism anti-semitice
anti-semitism itself

Anti-semitism goes anti
semitism then anti-semitism
will anti-semitice anybody in

anti-semiticed anti-semitism and
anti-semitism then anti-semitices
all of the anti-semitists

The anti-semitism goes anti
semitic and then anti-semitism
whoopsies anti-semitism or
anti-semitism goes anti-semitic

For the anti-semitism will anti-semitice
anybody anti-semitic in an anti
semiticed antisemitism

Yawn

Israel – en Nazistisk stat?

Tid om annen går Israels militærmaskineri løs på palestinere.  Dette kan være i Gaza eller på Vestbredden. Som regel skjer dette som følge av at palestinerne atter en gang har protestert på at de behandles som dyr, at de behandles dårlig på bakrunn av rasisme eller etnisitet.

Her i norge starter da debatter hvor israelere og deres medløpere skriver indignerte innlegg i Aftenposten hvor de hevder at antisemittismen i Norge brer om seg. Mona Levin støtter oppunder. Dette er selvfølgelig vanskelig, og en kan begynne på om Jonathan Cook, som skriver at dette er en bevisst israelsk strategisk hersketeknikk for å stoppe kritikk av Israel, har rett i det han sier.

Noen har begynt å sette likhetstegn mellom Israel og tyskernes handlinger under 2. verdenskrig, det som populært kalles Holocaust. Hva innebærer egentlig dette? Jeg sitter her nå for tiden og leser en bok skrevet av en lege ved navn Miklós Nyiszli som heter “Jeg var Dr. Mengeles assistent”. Ut fra det som beskrives i denne boken kan en lett stille et par kontrollspørsmål om hvorvidt Israel bedriver et moderne tids Holocaust mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden.

Første kontrollspørsmål er følgende: Er det slik at palestinerne myrdes industrielt, altså ved samlebåndprinsippet? Stilles palestinere i kø hvor de må kle av seg, for så å dyttes inn i en betongbunker og deretter gasses ihjel ved hjelp av gassen Zyklon B, opptil 3.000 personer om gangen? Det umiddelbare spørsmålet må og skal bli Nei. Den israelske staten har ennå ikke startet en systematisk og industriell nedslaktning av palestinerne, med det mål å utrydde dem som folkegruppe.

Andre kontrollspørsmål er følgende: Har Israel stilt titusenvis med palestinere i kø, og — slik det ble gjort i Birkenau — gravd massegraver på 50 meter lengde, 6 meter brede og 3 meter dype, som de fyller med drivstoff og setter fyr på? Stilles palestinere deretter opp langs slike massegraver og skytes med små prosjetiler i skallen for så å dyttes ned i det flammende infernoet der nede? De små, finkalibrede prosjektilene egentlig ikke i stand til å drepe dem, slik at mange kastes levende ned i infernoet? Nei. Israel har ennå ikke satt monstre som er i stand til å gjøre slikt mot mennesker til å styre sin politikk og sine handlinger mot palestinerne.

Den dagen noen kan dokumentere tilstander i en slik grad at det vil være mulig å svare ja på disse kontrollspørsmålene, så kan man godt bytte ut det israelske flaggets davidsstjerne med et hakekors. Inntil da må det  være mulig å forsøke å skille skitt fra kanel.

En drapsmann på frigang drepte igjen. Pågrepet i frigangshjem etter omfattende jakt.

Etter en omfattende jakt, ble Millehaugen pågrepet i sitt hjem på Sandaker sent i går kveld. Pågripelsen skjedde uten dramatikk …

Står det å lese i en VG-artikkel.

Hvorfor betegnes en pågripelse i ens hjem — attpåtil et frigangshjem med kontrollert inn- og utgang — som en “omfattende jakt”? Visste ikke politiet hvor mannen bodde?

Eller er vi bare vitne til at pressen igjen forsøker å skape litt action for Hvermansen? Hvor får de alle disse opplysningene fra, forresten? Oslo politikammer må lekke som en sil.

Hjerne som en sil må forøvrig FRP’s alltid overivrige justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen og hans bladsmørere i FRP ha, hvordan kan han ellers uttale slikt som dette?

Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen (FrP) ber Kriminalomsorgen gå gjennom sine rutiner etter at en drapsmann på frigang drepte igjen i Oslo mandag kveld. [utheving gjort av Goredom]

Her sies det jo rett ut at FRP allerede har bestemt seg for at mannen som bodde i et frigangshjem er skyldig inntil det motsatte er bevist, og derfor krever at nå må vi få en slutt på dette med at dømte forbrytere skal tilbakeføres til samfunnet!

Historien startet ikke med Kassam-rakettene

Historien startet ikke med Kassam-rakettene. Men for israelittene begynner alltid historien med at palestinerne sårer dem, og deretter er smerten fullstendig dekontekstualisert (tatt ut av sin sammenheng). Israelittene tror at hvis de forårsaker større smerte for palestinerne, så vil de til slutt lære leksa si. Noen kaller dette “måloppnåelse”.

Uansett, “leksa” fortsetter å være abstrakt for Israelittene. De israelske media foreskriver en strengt lav-informativ  lav-sannhetsdiett for sine konsumenter, en diett rik på generaler og dess like. Den er beskjeden, og roper ikke høyt om israels måloppnåelser: de slaktede barna og de råtnende kroppene under ruinene, de skadde som blør ihjel fordi IDF-soldater skyter på ambulansepersonellet, de små jentene hvis ben blir amputert på grunn av horrible sår forårsaket av varierende våpentyper, de sønderknuste fedrene som lar bitre tårer renne, boligområdene som har blitt utslettet, de forferdelige brannsårene forårsaket av hvit fosfor, og mini-forflytningen – titusener av mennesker som har blitt forvist fra sine hjem, som blir forvist i skrivende stund, beordret til å trenge seg sammen i et oppbygd område som stadig vokser seg mindre og hvor de også er under straff i form av ustanselige bomber og granater.

Helt siden den palestinske selvstyremyndigheten ble etablert har det israelske PR – maskineriet overdrevet faren fra den militære trusselen som palestinerne utgjør for israel. Når palestinerne gikk fra steiner til rifler og fra molotov cocktails til selvmordsbomber, fra veikantbomber til Kassam og fra Kassam til Grad-raketter, og fra PLO til Hamas, sa de med seiersrike hvin, “Hva var det vi sa. De er anti-semitter.” Og derfor har Israel rett til å gå til fullt angrep.

Det som dannet grunnlaget for Israels militære raseriangrep – de riktige ordene for å beskrive det finnes ikke i ordboken min – var skritt-for-skritt isolasjonen av Gazastripen. Isolasjonen gjorde Gazas innbyggere til abstrakte objekter, uten navn og adresser, unntatt adressene til de væpnede mennene, og uten historie, bortsett fra datoene bestemt av den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet.

Beleiringen av Gaza startet ikke når Hamas tok kontroll over Gazastripens sikkerhetsorganer, eller når IDF-soldaten Gilad Shalit ble tatt til fange, heller ikke når Hamas vant de demokratiske valgene. Beleiringen startet i 1991 – før selvmordsbombene. Og siden da har den bare blitt mer sofistikert og nådde sin høyde i 2005.

Det israelske PR-maskineriet presenterte med glede tilbaketrekkingen som slutten på okkupasjonen, med  skamløs ignorering av fakta. Isolasjonen og stengningen ble presentert som militære nødvendigheter. Men israelerne er store gutter og jenter, og de vet at “militære nødvendigheter” og gjennomført løgn tjener statens mål. Israels mål var å motarbeide to-statløsningen som resten av verden hadde forventet skulle materialisere seg så snart den Kalde Krigen endte i 1990. Dette var ikke en perfekt løsning, men palestinerne var klare for det den gangen.

Gaza er ikke en militær makt som angrep sin lille, fredselskende nabo Israel. Gaza er et territorium som Israel okkuperte i 1967, sammen med Vestbredden. Gazas innbyggere er en del av det palestinske folket, som mistet sine hjem og sitt hjemland i 1948.

I 1993 hadde Israel en gyllen engangssjanse til å bevise for verden at det folk sier om dem er usant – at de ikke av natur er en kolonimakt. At forvisningen av en nasjon fra sitt land, forvisningen av folk fra sine hjem og tyveriet av palestinsk jord til fordel for jødiske settlere ikke er basisen for- og essensen av Israels eksistens.

I nittiårene hadde Israel en sjanse til å bevise at 1948 ikke var landets paradigme. Men Israel gikk glipp av denne sjansen. Istedet perfeksjonerte de bare sine teknikker for røveri av jord og forvisning av folk fra sine hjem, og tvang palestinerne inn i isolerte enklaver. Og nå, i disse mørke dager, beviser Israel at 1948 aldri har tatt slutt.

Fremskrittspartiet og ytringsfriheten

Siv Jensen uttalte følgende på NRK:

“- Lege Mads Gilbert, som er medlem av partiet Rødt, kan usensurert i alle medier gi sin versjon av det som skjer. At den er politisk farget er det ingen tvil om, og det reagerer jeg på.“

Dette er altså partiet som hyller ytringsfriheten når det gjelder fornærmende uttalelser og ytringer mot minoritetsfolkegrupper. Når det kommer virkelighetsbeskrivelser de ikke liker fra folk de er uenige med, så roper de på sensur.

Når lederen for dette partiet uttaler slikt er det kanskje ikke rart man fryser litt på ryggen av tanken på at dette partiet skal komme i regjeringsposisjon? Se på 30-tallets Tyskland. Fremskrittspartiet lukter sannhets- og meningsundertrykkende fascisme lang vei.

Det verste er at de ikke eier skamvett.

Hamas ved forhandlingsbordet er sikkert en provokasjon for Frøken Jensen. Det samme gjelder sikkert de nye som skal reise nedover.

Israel on the Gaza Strip

Yep. I will follow the great example set by the Great Israeli Democrazy. So

The next time that annoying 7-year-old neighbour kid throws one of those damn snow-balls at me, badly crammed and hitting the ground right by my shoe so I might get wet, I will go grab that three-pound stone lying by my doorstep and smash his skull in with it. That’ll teach him a lesson he won’t forget!

Go Ehud Olmert!

(scandinavian readers, see also
Reality Challenged
Steve Lando

For international news on the atrocities on the Gaza Strip, see also
In Gaza
you might want to read JABbering Stooge’s summary too)

MSM on the subject:

Dagbladet 1, 2, 3, 4, 5
VG 1, 2, 3, 4, 5, 6,

Found this on Informed Comment. Watch and take a stand; this really, really can’t go on.

Little Sister

This little sister was ten years old and she gave me a christmas gift. It was a nice sweather, black — which is my favourite colour.

Along with it came a card in blue cardboard paper. The snowman-in-a-blizzard on the front page was carefully painted, topped by handwritten TO DADDY. When I opened it page two said I whish you a merry christmas and a fine new year. In capital letters: MERRY CHRISTMAS. And, in the middle, framed by pencil, I love you very much! And on the bottom,  Kisses, Little Sister.

On page three, it was three red ice-cream shaped paper-clips glued to the red paper, in norwegian christmas-calendars called “hatches” to open. On the top of the page reads, “Hereby are 3 hatches you can look into:“

The first hatch (which, when it opened, reshaped from ice-cream to a red heart) read: Roses are red
violets are blue
fathers are cool
as you are too

The second hatch read: Love you!
Prayer:
let him have a merry christmas!!!

The third hatch read: Poem:
christmas, christmas
now it comes,
good food and
presents
are not unwelcome!

The fourth page was blank blue. As my eyes.