«I felt like putting a bullet between the eyes of every Panda that wouldn’t screw to save its species. I wanted to open the dump valves on oil tankers and smother all the French beaches I’d never see. I wanted to breathe smoke.»
[Narrator, Fight Club]
Juridisk:
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 3.0 Unported License.
Kontaktpunkt:
goredom ætt gmail dott com
Goredom er nedlagt. Gjenoppstått under eget navn.
-Kaller Goredom i EVE Star System Penirgman. Kan du kontakte Tellus snarest?
-Speaking
–Mihoe har utpekt deg som en av aktuelle kandidater til å skrive blogg om konflikten på Sri Lanka. Har du noen umiddelbare kommentarer?
-Oh. Jeg er akkurat hjemkommet fra Ashan hvor jeg har smadret en gjeng pirater som terroriserte befolkningen på en asteroide ute i dead-space. Gjorde kål på hele bunten, tror det var Blood Raiders. En gjeng som vil ha sitt eget rike hvor de kan gjøre som de vil.
–Du virker litt … fjern, Goredom?
-Oh, fjern. Neida, en blir bare engasjert på andre nivåer enn de rent jordlige, kan du si. Men dette kjennetegner jo stadig det som skjer også på stakkars gamle Tellus. Folkegrupper ønsker ikke å styres av andre som ikke deler deres språk, kultur og bakgrunn. Særlig når de er i mindretall. Når de i tillegg fordrives med vold til stadig mindre landområder, eller bantustans om du vil, eller reservater om du vil, så har du en klassisk borgerkrigtilstand rundt ørene før du vet ordet av det.
–Så du ser likheter her med andre konflikter?
-Klart. Blood Raiders of Eve, Sansha’s Nation, Palestinere, Indianere. Tamiler. Når du I tillegg putter på et religiøst perspektiv, slik de fleste av Tellus’ borgere jo har, så blir det hele mer skremmende. For å parafrasere den ganske gode filmen Apocalypse Now, samt det ganske gode jazzbandet Kruder&Dorfmeister: –If I die in an evil place, would my soul be able to make it to heaven? –No. –Fuck. En må før eller siden bestemme seg om jorden i det hele tatt har en plass som ikke kan beskrives som ond på en eller annen måte. Veien til helvete er som kjent belagt med gode forsetter, og det går til helvete på stadig flere steder, med stadig flere mennesker. Se bare på Sudan. Palestina. Tibet. Zimbabwe. Sør-Afrika. USA. Irak.
–USA?
-Ja, klart du må regne med USA. Landet var jo i sin tid befolket med siviliasjoner som levde av og med naturen. Så kom europeere i store antall og slaktet og fordrev indianerne til små reservater hvor de ikke hadde sjanse til å leve livet slik de kulturelt var vant til. Med pistolmunninger mot tinningen så finner du deg i din situasjon, tramper ned plenene i reservatet mens du drikker deg stadig fullere for å holde ut. Etter noen generasjoner er hele problemet borte; folk flykter fra et slikt liv. Blander seg med den store hopen, og lar sin kulturelle historie vandre inn i den store glemselen.
–Hm. Vi hadde ikke tenkt på det på den måten, Goredom. Men hva med når innbyggerne av reservatet ikke har noen plass å rømme til? Ingen gemen hop å blande seg med?
-Du sikter sikkert til den store opphopningen av Tamiler på Sri Lanka for tiden. La meg også peke på den store opphopnigen av palestinere på Gaza som eksempel. Indianerne i USA var tross alt heldige. I USA var det nok land å ta av, og en allerede god miks av etniske grupper å blande seg i, bare en tilpasset seg en moderne og urbanisert livsstil. Gazianerne og tamilene er ikke like heldige, ser det ut til. Jødestaten ønsker ikke andre etniske grupperinger velkommen annet enn som gjester de kan kaste ut. Singaleserne på Sri Lanka ser ut til å mislike sine tamilske naboer sterkt. Noen og enhver kan sikkert stille seg spørsmål om hvorfor det er slik. Så vidt jeg har oppfattet det, så var tamilene en gang under kolonitiden medløpere for kolonimakten Storbritannia. (er det ikke treffende at Storbritannia som kolonimakt har lagt bak seg en haug store konflikter på de stedene de har hatt makt?) Det får de sikkert unngjelde for nå. Omtrent som den gangen norske nordmenn klippet håret av jenter som frivillig hadde pult tyskerne under krigen. Slik er det også her i Space; Minmatar hater sine slavedrivende naboer Amarr, og søker å undergrave dem på alle måter. Amarr gjør som enhver god menneskeundertrykkende makt gjør: kaller sine motstandere, interne som eksterne for terrorister.
–Du mener altså at terrorisme ikke finnes?
-Joda. Terrorisme finnes. Bare se på de flyene som ble fløyet inn i WTC den 11. september 2001. En blir jo fylt med skrekk. Kan virkelig folk finne på slikt, helt uten skrupler? Det som skjedde der var ren terror. Når en fjerner alle mulige skrullete konspirasjonsteorier om at enten Bush eller jødene sto bak, så koker det hele ned til at WTC/911 var en ren kriminell terrorhandling uten militære mål, kun rettet mot det sivile samfunn. Legitim motstandskamp er imidlertid noe annet.
–Hva mener du med det?
-For noen år siden ble jeg kjent med en tamil i Norge. Han var en øldrikkende og ålreit fyr, belest, bereist og med sans for musikk som jeg ikke ante fantes. Jeg fatter fremdeles ikke pointet med den hylingen, men greit. Mannen kunne knapt norsk, og var heller ikke blant de stødigste i engelsk. Et eller annet sted i de unge år der nede i hjemlandet hadde ting ikke gått særlig bra, og han så seg nødt til å stikke av fra det hele. Kompisene hans ble imidlertid igjen, og blir nå slaktet for fote av styresmaktene i Sri Lanka. Omtrent som palestinerne i Gaza ved årsskiftet, bare at alt er mye større. Større land, større militære tap, større motstand, større sivile tap.
Min bekjente satt og laget små lydbånd som han sendte rundt. Dette var ren musikk. Med lange meldinger på, det hele kunstferdig laget og med filosofiske overtoner. Kompisene hans forsvarer sitt land, sitt folk, sin kultur, mot en stadig mer undertrykkende masse av singalesere i flertall. Slik kan også historien fremstilles. Man begår kamp mot en hensynsløs overmakt. Dette er jo kjent for alle og enhver, det nye etter at den virkelig store terrorhandlingen skjedde 911, og Bush startet Krigen Mot Terror, er at nå brukes dette begrepet av enhver undertrykkende makt mot sine motstandere, slik Sri Lanka nå bruker det om Tamilene. Mest kjent for europeere er den rasistiske apartheidstaten Israel. Men se også på India. I Afghanistan har jo selv Norge blitt med på å være en okkuperende makt som skal definere godt og ondt, og som bruker våpenmakt for å få afghanerne til å forstå sitt eget beste. Indonesia. Mange afrikanske land.
Når man definerer en fiende som terrorister og joiner USA’s Krig Mot Terror, så er man regnet med blandt de ”gode” gutta. Det er fritt frem for nedslakting av etniske grupper man ikke liker. Og på siden står FN’s sikkerhetsråd og toer sine hender, helt til USA sier ”hopp”. Så truer Kina med veto, eller omvendt, så er man sikret at ingenting skjer. I stedet for å høre på sine meningsmotstandere, og komme i dialog med dem, er det nå legitimt å drite i alt, forlate salen og glemme at man selv faktisk kan være en del av årsakene til verdens problemer. Det neste som skjer er at bombene slår ned blant sivile. Og man er i gang med runddans igjen.
–Vi skjønner du har mye på hjertet, Goredom. Men tilbake til saken, hva med tamilene?
-Det er vel det jeg har forsøkt å si hele tiden: Tamilene er i dagens verdenssituasjon det vi på godt norsk kaller fucked. Erik Solheim, vår smilende dobbeltminister, rømte landet etter å ha forsøkt seg som fredsmekler der nede. Singaleserne hevder at han finansierte tamilsk terror, det som vi andre kaller legitim motstand mot undertrykking. Nå står samme mann og ber dem legge ned våpnene sine. Lurer på om jeg hadde klart det selv. Legge ned våpnene mine og frivillig latt meg føre inn i reservat og latt et eller annet flertall undertrykke meg, bestemme hvor og når jeg kan bevege meg. Hvordan jeg kan kle meg. Hvordan jeg praktiserer min religion. I mitt eget land. Hva om for eksempel finnene plutselig invaderte Norge, presset alle nordmenn inn i Oslo og overtok resten av landet?
–Du levner ikke tamilene mye håp?
-Nope. Jeg tror som sagt de er fucked. Akkurat som palestinerne. Og Irakerne. Afghanerne. Sudan. Livet i Eve-space er mye enklere, det må jeg få sagt. Aktivisme fører jo ikke mye godt med seg. Det nye Politisk Korrekt løfter om seg med stadig mer fremmedfiendtlighet også i lille Norge. Det er blitt helt stuerent å snakke om innvandrere som kriminell gruppe. Homser som psykisk utviklingshemmede. Det hele støttet av Fritt Ord og den gode gamle aktivisten Steinar Lem. Så jeg utstyrer meg med ‘Havoc’ og ‘Widowmaker’ Heavy Missiles, og styrter ut i Dead-space og skyter vilt rundt meg, til alle ligger døde igjen. Så får jeg skuddpremie. Makta rår, i Eve-space som på Tellus. Det er derfor jeg har utviklet mitt eget slagord, en sarkasme for å beskrive min følelse av at aktivisme ikke nytter likevel: ”Psychonauts, divide!”. Stakkars tamiler, de har bare ett valg, og venter i det lengste. Og som vanlig er det sivilbefolkningen som lider verst av det.
[Update: Dette viser seg å være en bloggstafett. Borgar Michelsen dro dette igang, Hjorten tok utfordringen, og sendte den videre til Mihoe, som utfordret bl.a. undertegnede. Jeg sender dette videre i retning Konrad, Vidd, Sissel og Jan Bojer Vindheim og håper at noe skjer.]
This is the new
anti-semitism
when anti-semitism anti-semitice
anti-semitism itself
Anti-semitism goes anti
semitism then anti-semitism
will anti-semitice anybody in
anti-semiticed anti-semitism and
anti-semitism then anti-semitices
all of the anti-semitists
The anti-semitism goes anti
semitic and then anti-semitism
whoopsies anti-semitism or
anti-semitism goes anti-semitic
For the anti-semitism will anti-semitice
anybody anti-semitic in an anti
semiticed antisemitism
Yawn
Tid om annen går Israels militærmaskineri løs på palestinere. Dette kan være i Gaza eller på Vestbredden. Som regel skjer dette som følge av at palestinerne atter en gang har protestert på at de behandles som dyr, at de behandles dårlig på bakrunn av rasisme eller etnisitet.
Her i norge starter da debatter hvor israelere og deres medløpere skriver indignerte innlegg i Aftenposten hvor de hevder at antisemittismen i Norge brer om seg. Mona Levin støtter oppunder. Dette er selvfølgelig vanskelig, og en kan begynne på om Jonathan Cook, som skriver at dette er en bevisst israelsk strategisk hersketeknikk for å stoppe kritikk av Israel, har rett i det han sier.
Noen har begynt å sette likhetstegn mellom Israel og tyskernes handlinger under 2. verdenskrig, det som populært kalles Holocaust. Hva innebærer egentlig dette? Jeg sitter her nå for tiden og leser en bok skrevet av en lege ved navn Miklós Nyiszli som heter «Jeg var Dr. Mengeles assistent». Ut fra det som beskrives i denne boken kan en lett stille et par kontrollspørsmål om hvorvidt Israel bedriver et moderne tids Holocaust mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden.
Første kontrollspørsmål er følgende: Er det slik at palestinerne myrdes industrielt, altså ved samlebåndprinsippet? Stilles palestinere i kø hvor de må kle av seg, for så å dyttes inn i en betongbunker og deretter gasses ihjel ved hjelp av gassen Zyklon B, opptil 3.000 personer om gangen? Det umiddelbare spørsmålet må og skal bli Nei. Den israelske staten har ennå ikke startet en systematisk og industriell nedslaktning av palestinerne, med det mål å utrydde dem som folkegruppe.
Andre kontrollspørsmål er følgende: Har Israel stilt titusenvis med palestinere i kø, og — slik det ble gjort i Birkenau — gravd massegraver på 50 meter lengde, 6 meter brede og 3 meter dype, som de fyller med drivstoff og setter fyr på? Stilles palestinere deretter opp langs slike massegraver og skytes med små prosjetiler i skallen for så å dyttes ned i det flammende infernoet der nede? De små, finkalibrede prosjektilene egentlig ikke i stand til å drepe dem, slik at mange kastes levende ned i infernoet? Nei. Israel har ennå ikke satt monstre som er i stand til å gjøre slikt mot mennesker til å styre sin politikk og sine handlinger mot palestinerne.
Den dagen noen kan dokumentere tilstander i en slik grad at det vil være mulig å svare ja på disse kontrollspørsmålene, så kan man godt bytte ut det israelske flaggets davidsstjerne med et hakekors. Inntil da må det være mulig å forsøke å skille skitt fra kanel.
Historien startet ikke med Kassam-rakettene. Men for israelittene begynner alltid historien med at palestinerne sårer dem, og deretter er smerten fullstendig dekontekstualisert (tatt ut av sin sammenheng). Israelittene tror at hvis de forårsaker større smerte for palestinerne, så vil de til slutt lære leksa si. Noen kaller dette «måloppnåelse».
Uansett, «leksa» fortsetter å være abstrakt for Israelittene. De israelske media foreskriver en strengt lav-informativ lav-sannhetsdiett for sine konsumenter, en diett rik på generaler og dess like. Den er beskjeden, og roper ikke høyt om israels måloppnåelser: de slaktede barna og de råtnende kroppene under ruinene, de skadde som blør ihjel fordi IDF-soldater skyter på ambulansepersonellet, de små jentene hvis ben blir amputert på grunn av horrible sår forårsaket av varierende våpentyper, de sønderknuste fedrene som lar bitre tårer renne, boligområdene som har blitt utslettet, de forferdelige brannsårene forårsaket av hvit fosfor, og mini-forflytningen – titusener av mennesker som har blitt forvist fra sine hjem, som blir forvist i skrivende stund, beordret til å trenge seg sammen i et oppbygd område som stadig vokser seg mindre og hvor de også er under straff i form av ustanselige bomber og granater.
Helt siden den palestinske selvstyremyndigheten ble etablert har det israelske PR – maskineriet overdrevet faren fra den militære trusselen som palestinerne utgjør for israel. Når palestinerne gikk fra steiner til rifler og fra molotov cocktails til selvmordsbomber, fra veikantbomber til Kassam og fra Kassam til Grad-raketter, og fra PLO til Hamas, sa de med seiersrike hvin, «Hva var det vi sa. De er anti-semitter.» Og derfor har Israel rett til å gå til fullt angrep.
Det som dannet grunnlaget for Israels militære raseriangrep – de riktige ordene for å beskrive det finnes ikke i ordboken min – var skritt-for-skritt isolasjonen av Gazastripen. Isolasjonen gjorde Gazas innbyggere til abstrakte objekter, uten navn og adresser, unntatt adressene til de væpnede mennene, og uten historie, bortsett fra datoene bestemt av den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet.
Beleiringen av Gaza startet ikke når Hamas tok kontroll over Gazastripens sikkerhetsorganer, eller når IDF-soldaten Gilad Shalit ble tatt til fange, heller ikke når Hamas vant de demokratiske valgene. Beleiringen startet i 1991 – før selvmordsbombene. Og siden da har den bare blitt mer sofistikert og nådde sin høyde i 2005.
Det israelske PR-maskineriet presenterte med glede tilbaketrekkingen som slutten på okkupasjonen, med skamløs ignorering av fakta. Isolasjonen og stengningen ble presentert som militære nødvendigheter. Men israelerne er store gutter og jenter, og de vet at «militære nødvendigheter» og gjennomført løgn tjener statens mål. Israels mål var å motarbeide to-statløsningen som resten av verden hadde forventet skulle materialisere seg så snart den Kalde Krigen endte i 1990. Dette var ikke en perfekt løsning, men palestinerne var klare for det den gangen.
Gaza er ikke en militær makt som angrep sin lille, fredselskende nabo Israel. Gaza er et territorium som Israel okkuperte i 1967, sammen med Vestbredden. Gazas innbyggere er en del av det palestinske folket, som mistet sine hjem og sitt hjemland i 1948.
I 1993 hadde Israel en gyllen engangssjanse til å bevise for verden at det folk sier om dem er usant – at de ikke av natur er en kolonimakt. At forvisningen av en nasjon fra sitt land, forvisningen av folk fra sine hjem og tyveriet av palestinsk jord til fordel for jødiske settlere ikke er basisen for- og essensen av Israels eksistens.
I nittiårene hadde Israel en sjanse til å bevise at 1948 ikke var landets paradigme. Men Israel gikk glipp av denne sjansen. Istedet perfeksjonerte de bare sine teknikker for røveri av jord og forvisning av folk fra sine hjem, og tvang palestinerne inn i isolerte enklaver. Og nå, i disse mørke dager, beviser Israel at 1948 aldri har tatt slutt.
Siv Jensen uttalte følgende på NRK:
«– Lege Mads Gilbert, som er medlem av partiet Rødt, kan usensurert i alle medier gi sin versjon av det som skjer. At den er politisk farget er det ingen tvil om, og det reagerer jeg på.»
Dette er altså partiet som hyller ytringsfriheten når det gjelder fornærmende uttalelser og ytringer mot minoritetsfolkegrupper. Når det kommer virkelighetsbeskrivelser de ikke liker fra folk de er uenige med, så roper de på sensur.
Når lederen for dette partiet uttaler slikt er det kanskje ikke rart man fryser litt på ryggen av tanken på at dette partiet skal komme i regjeringsposisjon? Se på 30-tallets Tyskland. Fremskrittspartiet lukter sannhets- og meningsundertrykkende fascisme lang vei.
Det verste er at de ikke eier skamvett.
Hamas ved forhandlingsbordet er sikkert en provokasjon for Frøken Jensen. Det samme gjelder sikkert de nye som skal reise nedover.
«Når det uttalte miljøengasjementet i Norge kun er festtaler og ikke omsettes i konkret handling, er det ikke lenger forsvarlig å opprettholde driften. Det arbeides nå med en styrt avvikling av bedriften, sier konsernsjef Christian Butenschøn i CG Holding.»
Dette uttaler Butenschøn i forbindelse med nedleggelsen av papirfabrikken i Tofte på hurum. Nedleggelsen medfører at 67 arbeidsplasser forsvinner i et relativt lite lokalsamfunn, med de forskjellige samfunnsmessige konsekvenser dette måtte innebære. Nå skal ikke denne teksten i og for seg handle om nedleggingen av fabrikken, men den ovenstående uttalelsen fra konsernsjefen kan jo få enhver til å stusse litt, der en lever i et daglig engasjement for miljøet gjennom å forsøke å vise en hensynsfull adferd.
For deg som har fulgt med litt i miljødebatten i det offentlige rom det siste året kan det fortone seg lett sykt at politikerne som snakker varmt om å ta hensyn til bærekraft av miljøhensyn og pålegger deg daglige ansvar i form av feks søppelsortering samtidig ikke klarer å sette selv de enkleste tiltak om til praktiske konsekvenser.
Festtalene hører du jo stadig vekk, ikke sant? Målsettingene kan du både se og høre i enhver gjennomsnittlig nyhetssending deler av året. Målsettinger er fint å ha tenker du sikkert. Det spørsmålet som da ligger på manges lepper er: hvordan skal vi nå målene våre? Hvilke konkrete tiltak må iverksettes for at Festtalenes målsetninger skal nås?
Nettopp. Det er nå det begynner å knyte seg i Hvermannsen når hun blir nødt til å innse at faktiske målsetninger innebærer faktiske, følbare konsekvenser og inngripen i hennes daglige liv. Hvem har det ikke slik, når en i hverdagen er nødt til å endre adferd, som de aller fleste av oss i utgangspunktet har tungt for?
Du husker sikkert plastposesaken som red MSM som en mare for en stund siden. I Norge er vi skikkelig misbrukere av plastposer. Vi bruker cirka en milliard av dem i året. Og det forurenser, påsto noen. Andre, som feks Statens Forurensningstilsyn (SFT) hevder det motsatte, at plastposer ikke er et så stort forurensningsproblem som noen skulle ha det til. Og der har visst saken stoppet. Politikere lovet i vill begeistring — under et reporterstunt i Kommiterommet hvor det ble drysset 1100 plastposer utover det ærverdige, store møtebordet med meldingen om at dette var forbruket pr person pr år her i landet — at dette skulle de prompte gjøre noe med, og det straks og helst i går, har nå sittet og tvinnet sine tommeltotter etter at SFT meldte at dette slett ikke er et problem. I et bærekraftmessig perspektiv vil imidlertid den totale belastningen av miljøet telle, og mange bekker små gjør stor å, blandt disse en milliard plastposer med varierende grad av nedbrytbarhet.
Den snart nedlagt papirfabrikken Hurum Paper Mill i Tofte skulle produsere papirposer til oss. Ikke nok med det, de skulle også produsere posene av returkartong. Riktig. De kartongene du til daglig står og knøvler sammen til kompakte klumper kunne ha gått dit, og blitt til fine bæreposer i dagligvarebutikkene. Med stor sannsynlighet kan du snart spare energien din til mer nyttige gjøremål, om ikke Miljøvernminister Solheim snarest trekker huet ut av U-hjelpståka det virrer rundt i, og begynner å se på miljøvernministerdelen av jobben sin. Han har tydeligvis glemt den, som det fremgår av reportasjen i E24:
«Tillitsvalgt Vidar Israelsson sier til NRK at nedleggelsen er trist, og at han er skuffet over regjeringen. Han viser til at bedriften har prøvd lenge å få kontakt med miljøvernminister Erik Solheim (SV), men ikke oppnådd det.»
Verdt å huske neste gang du hører den såkalte miljøvernminister Solheim holde festtale om at du skal være med og gjøre jobben for å nå våre nødvendige felles målsettinger i miljøengasjementet. Når politikernes festtaler ikke når lenger enn dette når det gjelder store samfunnsforhold hvor konkrete handlinger er påkrevd, hvorfor skal da Hvermannsen engasjere seg i miljømålsetninger og bærekraftig adferd i hverdagen?
Det kan imidlertid se ut til at andre tar saken i egne hender, til tross for politikernes sendrektighet i selv de enkleste saker. Problemet ligger således utenfor Hvermannsens rekkevidde, i de områdene av samfunnet hvor klima- og miljømessige virkemidler virkelig monner. Forhåpentlig våkner mijøvernministeren der inne i tåkeheimen før valget neste år.
Dette kan selvfølgelig også ha en systemisk årsak. Var det virkelig lurt av Stoltenberg å la en person inneha ministerroller for to departementer, som i og for seg har mange sammenfallende saker? Miljøverndepartementet har innenriksmessig store og tunge utfordringer – dette bør vel være en erkjennelse som snart siger inn over regjeringspartnerne. Forhåpentlig før neste års valgkamp.
Boken er helt sikkert produsert av øst-tyske undergrunnsmotstandsfolk. Den bare må være det. Krigsoverskriften i Dagbladet i dag bekrefter jo dette:
Dette koste DDR-toppene seg med
Mens massene måtte klare seg uten porno.
Hvordan i all verden overlevde egentlig det øst-tyske folket uten porno?
Stakkars gjeng. I forhold til dette blir brødkøer bare småtteri.
Forøvrig var overskriften egentlig en bra ide til bok. Hvordan klare seg uten porno, hvordan kan pornoavhengige slutte med det? Jo, bare les Goredom’s «Livet uten porno – en guide til overlevelse«. Utgis ganske sikkert i 2011.
The trick goes like this.
You go to a party, being tiny and small. You that is, not the party. Find the person among the participants who seems most likely to get provocated by anything. Ask him in a serious tone why his nose looks like your balls did the last time you had a bath in a cold norwegian mountain pool. Or tell him (if he’s not single) that the lady he brought with him is very beautiful, that the reflection in her eyes tells you that she’s into anal-sex, and could you buy her for half an hour?
Something like that.
If you come home from the party without any scars, bruises and/or broken knuckles, the trick you tried to pull did not succeed.
It seems quite easy to use the argument of free speech for every rotten piece of bullshit uttered to people you don’t have to look in the eye while uttering, huh? Free speech. It’s everything. It’s like cushioning the fist of your insultee away from your nose. You only used your freedom of speech to utter your meaning. You can’t do nothing about his sore and thin skin, can you? No. But his fist is hard, right? Yes. A most welcomed blue eye may be your reward.
Sure, this trick could have some downsides to it too. You could be unlucky with your voice, and the hard-fisted guy you tried to pull the trick on might have a weird sense of humor due to something he just smoked or snorted. So your trick unfortunately went into a big laugh, a pat on your shoulder and a full glass in your hand. Shit happens.
As I have said before. The freedom of speech is not the right to offend. Yes, you might argue your cause. Yes, you might still mock your opponent for his meaning. But that doesn’t mean you’re entitled to mock and insult his family, friends, or the whole population of the city he comes from. Not without meeting hard fists. Hard fists that say: splash! We have done you no harm. Splosh! One of us has, but not all of us, so why do you insult us? Splash!
I would honestly prefer not to be bothered making two brain cells fire together to constitute some sympathy for you.
As I would not for Jyllands-posten:
Jyllands-postens last printing of the Westergaard-drawing, insulting millions of muslim around the earth due to the ill-deeds of a few have-nots shows mere stupidity, appearing as the signal of someone who is yearning for a broken nose and a blue eye.
As I would not for Geert Wilders:
Making one of the most stupid movies I’ve ever seen, and publishing it on the internet. The movie is possibly an insult to some of the muslims of the world. The most extreme ones might even put a bullet into his head. As I should be doing myself due to this outrageous insulting of my intelligence. But alas, it’s so freaking appearant that mr. Wilders is trying to commit suicide with this stupid party-trick of his own speciality; the movie Fitna. Just another blood-stained martyr for the freedom of stupidity. As I said: the firing of brain-cells making this text is just about the energy I’m going to put into attention for Geert Wilders (others have burned calories too). I surely hope you didn’t misread «attention» with «sympathy» – it’s none of the latter.
Even in my own country, Norway, the fans of Geert Wilders are rejoicing over his «impressive» party-trick. Is Europe again turning into persecution of an ethnic group? The seeds are planted. One fist here in the name of freedom of speech, one fist there in the name of religious freedom from secular extremism. Violence breeds violence. Business as usual. Shazia has written about it too. And Marte Michelet.
I still wonder: Is common sense really so hard to get?
[Oppdrag: «Skriv 1000 ord på 45 minutter om hva du vil». Denne teksten er på 1022 ord, skrevet på 36 minutter, rettelse av skrivefeil og slikt tok 9 minutter]
Morgenen var full av solskinn og blå himmel. Jeg dro til neste switch og dro neste tråd for bredbåndstilkoplingen jeg skulle kople opp. Deretter dro jeg ut i bilen igjen, satte på radioen, jeg tror det var P3. Deretter startet jeg bilen og dro ut mot neste kunde. Skulle innom og få vedkommende på nett. Trådløs skulle vedkommende også bli. Ikke verst. Skulle kople linja gjennom nettet. Adressene på tilkoplingspunktene stemte dårlig, så jeg dro rett til kunden. Kunden var en mann på cirka førti. Han så litt smålåten og sløv ut. Skygger under øynene, en slank kropp, og lett hes stemme. Fikk litt «To Trøtte Typer» – feeling når jeg kom inn i kåken. Støvdottkaninene lå tykt langs veggene. Det stinket gammel tobakk. Overalt var det mannlig nips. Mannlig nips er noe helt annet enn kvinnelig nips. Mannlig nips er for eksempel askebeger. Eller tunge metallgjenstander. Skrustikker. Pipene hadde han gjemt; jeg skjønte med det samme jeg entret den slitne døra at jeg var kommet inn i kåken til en hasjrøyker.
Det sto en kontakt oppe på den ene veggen. Noen hadde tydeligvis hatt et anfall av paranoia en gang i tiden, for alt av kabling var revet vekk. Det var som faen, her måtte jeg altså frem med kabel, stiftepistol og bormaskin. Attpåtil skulle selvfølgelig kunden ha kontakten på veggen lengst borte, den døgenikten. Dog var jeg småheldig, jeg kunne legge den opp fra rett under entrégulvet, hvor tilkoplingspunktet til det store nettet hang på veggen i portrommet til gården. Gardintrapp, kabel, stiftepistol, bormaskin, skruer, kontakt. Bilen sto selvfølgelig langt borte, fordi kåken var plassert i en av byens mest trafikkerte gater. Som faen, å måtte bære alt flere hundre meter.
Gulvet jeg skulle bore meg gjennom besto av flere lag. Jeg kjente at jeg var gjennom gulvplanken, deretter en bjelke, deretter en ny planke, tydeligvis takplanken i portrommet. Da var det bare fem centimeter igjen av boret. Store hulrom mellom plankebjelkelagene. Jeg dro boret opp, og forsøkte å stappe kabelen gjennom. Springe ned og ut, sjekke om kabelen var kommet gjennom. Som faen. Kabelen hadde rullet seg inn mellom planke- og bjelkelag nummer to. Jeg sprang bortom bilen og hentet et mindre bor, ikke fullt langt nok, men med festemulighet for kabelen. Deretter inn igjen, feste kabalen i boret og stappe det gjennom hullet. Det var ikke langt nok, så jeg måtte bruke en skrutrekker for å stappe etter. Ned igjen, der var heldigvis boret ute, akkurat to cm jeg kunne ta tak i og trekke gjennom. Stifte fast kabelen, kople paret på riktig punkt. Heldigvis hadde jeg bedt kunden rydde langs veggen i stua hvor jeg skulle legge kabelen, så det gikk fort, uten for mye nysing av alt støvet. Jeg er jo godt vant. Opp med kontakt, feste hyler.
En hyler er en tonegenerator som sender en svært eksplisitt lyd gjennom kabelen du fester den til. I lårlomma har jeg en mottaker, som nesten fungerer som en radiomottaker, fininnstilt på hylerens frekvens. Jeg kan høre signalet fra en kabel som ligger inne i en vegg. Jeg hylte meg ut i portrommet, videre til fordeleren på hjørnet borte i gata. Feil adresse. Ringe linjekartotekførerne. Si fra. Kabelen kommer inn der og der. Jeg kopler meg videre der og der. En halvtime mer på fakturaen. Etter en liten stund har jeg kundens linje klar.
Inne hos kunden igjen, ber ham finne frem laptopen sin, og brevene fra internet-tjenesteleverandøren, oftest kalt ISP, slik at jeg har brukernavn og passord tilgjengelig. Jeg er blitt flink til å glemme uviktige passord etterhvert, og huske mine egne viktige. Jeg kjører ruteroppsett med ethernetkabel. Peiser inn brukernavn, og passord. Oppe og går. Fine greier. Helvete. Windows Vista vil ikke funke. Ingen radio aktiv, som viser tilgjengelige trådløse nett. Faens møkkaVista! Jeg river ut ethernetkabelen, og vips! så varsler laptopen at den har funnet opptil flere trådløse nett i nærheten. Jøsses. Jeg velger rett nett, og kopler til med riktig krypteringsnøkkel.
Noen kakker på kundens dør. Han går og åpner. Jeg hører en mann snakke ganske høyt. Han kommer inn i stua og sier hei. Denne mannen er en helt tydelig utpreget friker. Lite hår på skallen, en tynn bart og pornoskjegg. Tettsittende klær på en tynn kropp. Klær som tydeligvis ikke har sett en vaskemaskin på veldig lenge. Jeg jobber videre med oppsettet av kundens laptop. Den nye mannen setter seg i lenestolen, ser jeg i øyekroken. Han begynner å spørre kunden, som har satt seg i sofaen, om hvordan det står til «med ting og tang». Kunden blir stille. Den nye frikermannen snur seg mot meg. Spør om jeg ikke har hørt mye rart hos kunder gjennom min tid. Mitt bekreftende svar beroliger frikeren. Han snur seg mot kunden igjen. «Du har ikke skrapa pipa ennå nei?» Jeg må smile for meg selv. De sitter der ved stuebordet og småpludrer om beste skrapemetode. Jeg skjønner at det er tomt for hasj for tiden. Frikeren spør om ikke kunden bruker alkohol for å løsne på det fastsittende skrapet i pipene. «Nei, alkoholen drikker jeg da, for faen!» lyder svaret. Må holde latteren tilbake. Endelig er jeg ferdig, reiser meg og snur meg mot dem. Det ligger en liten dunge med brun, oppsmuldret tobakk på bordet. Kunden ser ned. Dama hans kommer inn døra. Hun ser streit, søt og hyggelig ut. Ikke verst.
Omsider kan jeg melde at de er på nett, alt er i orden. De ser fornøyde ut. Verktøyet mitt ligger slengt både her og der, jeg bruker litt tid på å rydde det sammen. Kunden stresser rundt meg, det virker som han vil bli kvitt meg. Det hadde jeg også villet om jeg var ham. Endelig er jeg ute. Det er faen så kaldt. Bort til bilen. Verktøy og utstyr må ligge på rett plass, så jeg finner det frem igjen. Jeg noterer tiden jeg har brukt. Får på plass rett produkter, og rett tid på dem. Leveranse av bredbåndslinje. Linjerot. Legging av kabel, installasjon av kontakt. Leveranse av bredbånd, Bredbåndspatruljen, det er meg. Rot med kundens laptop. Jeg ringer fakturakontoret, og melder oppdraget ferdig, helt uten hasjskrap på noen produkter. Heldigvis.
– Svin!
– Huh?
– Ja, jeg sa svin. Du er et svin.
– Huh?
– Hører du dårlig mann?
Saeed ser på meg med de irriterende uskyldig brune øynene sine, samtidig som han tar en slurk av den pilsen jeg nettopp kjøpte til ham.
– Hva mener du med å kalle meg svin?
Undrer jeg.
– Svin? Det er jo det du er. Du grynter som et, du lever som et. Svin.
– Jammen? Hva faen har jeg gjort deg mann? Svin er jo et skjellsord!
– Javel. Fra når ble du så føkking politisk korrekt, mann? Svin er hva du ser ut som, du har en svinaktig adferd. Dermed er vel Svin et helt greit ord å bruke om deg, og alle andre som er som deg.
– Ikke faen. Skal du liksom kalle alle Nordmenn Svin fra nå av?
– Tja. Hva er galt med det egentlig? Det er jo bare en generell betegnelse, ingenting å bli fornærmet av? Ikke at det er så inn i gamperæva viktig å kalle dere for Svin altså, men det er jo mye lettere enn å si det evinnelige «nordmann» hele tiden? Tunga mi slår jo krøll på seg, og jeg er nødt til å forholde meg til hvor du kommer fra og slikt, og det er jo mye vanskeligere enn det helt enkle uttrykket «svin».
– Aha. Du sammenlikner det med å bli kalt Neger hele tiden. Er det ikke greit at Fyhn og gutta har definert deg da? Du snakker som en, og adferden din er jo helt klart neger. Du ser til og med ut som en. Neger.
– Hah. Det er da faen så greit. Svin og Neger. Du vasker gulv som et svin, jeg vasker gulv som en Neger. Når du gjør det, er det et svin som gjør Negerarbeid. Jeg gjør svinarbeid, du gjør Negerarbeid.
– Hva faen? Kaller du denne jobben for svineri?
– Jepp. Er det ikke egentlig bedre å slappe av oppå en gulvfeiemaskin enn å stresse rundt i svineri slik du gjør?
– Hm. Den har jeg faktisk ikke tenkt over før.
– Nei, men det har tydeligvis Fyhn og gutta gjort. Ikke rart de kler seg i hvite hetteskjortler, så mye svineri de tråkker rundt i. De tenger jo en skikkelig turboneger til å rydde opp i svineriet sitt til tider.
Saeed ser igjen på meg med de brune øynene sine. Mannen har levd blandt oss svina i snart tretti år. Han begynner å bli gammel sammen oss. Hårene gråner. Rynkene begynner å komme frem. Fremdeles er han bare en Neger. Han Negeren, som vi alle sier om ham. Hvordan føles det tro? Samme hvor mye han forsøker å kalle meg Svin, så er jeg dog et svin sammen 90% av de som lever rundt meg. Negre er i fåtall. Samme hvor mye Saeed forsøker, så vil han alltid være en Neger, og vil aldri klare å bli en av oss svina. Heldigvis. Tenk om han skulle begynne å kalle andre for Svin, om de var i mindretall?
– Men Saeed, Svin er et ord som har et historisk, belastende preg. Det er stigmatiserende og kan oppleves diskriminerende for dem som blir kalt det. Derfor bør ingen negre, som det mindretallet de er, bruke ordet, Er det virkelig noen vits i å provosere oss som tross alt er flertallet i dette landet?
– Er det at dere er et flertall virkelig et argument? Kjennes virkelig uttrykket Svin så provoserende? Det er jo ikke ondt ment!
Saeed ser igjen på meg med de irriterende uskyldige brune øynene sine.
– Jammen faen mann. Du har jo levd her så lenge at du vet vi ikke er Svin vel?
– Næsj. Dere eter jo som svin. Dere forbruker som svin. Dere drikker som svin, og blir svinaktig aggressive i fylla. Og da oppfører dere dere virkelig som svin.Svin har vært brukt i alle herrens år av oss som ikke er det. Det er først nå når vi begynner å bruke det åpent at dere sier dere opplever dette ordet som belastende. Dere må imidlertid akseptere at dette er vanlig å bruke blandt oss andre som ikke er det.
– Men hallo mann. Du kan da ikke gå rundt og kalle alle og enhver du treffer for Svin. Jeg kjenner veldig mange som blir fornærmet av det, Du riskerer å bli utsatt for vold av det.
– Huh? Så det at jeg kaller dere for svin skulle være en unnskyldning og aksept for å bruke vold mot meg, mens det ikke er det når jeg blir kalt Neger?
– Jepp, Saeed, sånn er det. Du må finne deg i at du er i mindretall. Selv om vi er i mindretall i et gloalt perspektiv så er vi i flertall her. Og det er her som teller. Hva som skjer utenfor disse grensene driter vi i.
– Mm. Jeg gleder meg nesten til at dette området av kloden blir ubeboelig. Sør for dette kaller vi dere svin, vi kan nesten ikke vente til dere flykter herfra en gang i fremtiden.
– Kos deg med den tanken du, Saeed. Kan vi i mellomtiden være enige i at jeg ikke kaller deg Neger, og du ikke kaller meg Svin?
– Klart, kompis. La meg sponse en pils på deg, Goredom.
Det ble en fin lørdagskveld likevel.
I serien Utvalgte Lesere Spør Goredom om Ting De Lurer På har vi i dag denne:
Du? Jeg lurer på noe … hva mener du om S.A.T.S?
Besvarelse:
S.A.T.S.?
Er det Sedated Attention Trustible Sensorysytem? Det mener jeg er helt fortreffelig, at man kan ha en farmakologisk tilpasning av nevrosystemet mot sterke inntrykk, og allikevel kunne stole på de inntrykkene som blir gitt.
Jeg har også hørt om et treningssenter som heter SATS, jeg betalte kontingent der ett år for å bli kvitt noen kilo og få fin sixpack til dere kvinnene. Jeg hadde betalt et helt halvår når jeg begynte å lure på hvorfor intet skjedde, ringte dem opp, og det viste seg faen meg at en måtte MØTE OPP også! Hørt på maken, hallo? Jeg mistet noen kilo på alt stresset med å få meldt meg ut igjen og betalt unna resten av plikttiden. Etter det har jeg syklet og syklet og gått og gått, så dere damene har allikevel en forholdsvis slank – og sterk hvor det behøves – utgave av Goredom.
Dere er så h e l d i g e !
;)
(NOE skal man nå alltid mene….. :) )
«Vi kan ikke ha henne her, hun er jo gal!»
Det ovenstående utsagnet ble uttalt av en fortvilet ansatt i det Kongelige Norske Helsevesen, Avdeling Psykiatrisk Sykehus til en av mine kolleger for ikke lenge siden. Derfor ble hun (den potensielle pasienten altså, ikke den fortvilede helsearbeideren) utskrevet og tilbakeført fra det åpenbart kompetanseløse psykiatriske helsevesenet hvor folk med titler som psykiatrisk sykepleier, psykiatrisk hjelpepleier og psykiater jobber, til kommunal omsorg hvor ansatte med spesialkompetanse i psykiatri så som generalistiske hjelpepleiere, ufaglærte assistenter, og studenter med deltidsjobb (slik jeg regner meg selv som) får ansvaret for de som altså er for gale til å legges inn på Psykiatrisk Sykehus.
I motsetning til at etterforskning rettet mot vanlige mennesker søker å bevise skyld, så søker etterforskning mot polititjenestemenn å bevise deres uskyld.
og årsaken til at jeg til slutt tok til vettet og meldte meg ut av statskirken:
Goredom breathes 